Fra tid til annen hendte det at postverket gikk tom for frimerker i enkelte valører uten at de hadde nye utgivelser klar. Eksempelvis opplevde en i den uavklarte perioden rundt unionsoppløsningen i 1905 at det begynte å bli mangel på frimerker med valør 1,00 krone, 1,50 kroner og 2,00 kroner. Dette var høye valører som ofte ble benyttet på verdi- og pakkepost. Den siste utgivelsen med disse høyvalørene var Kong Oscar II -merkene helt tilbake fra 1878. Derimot hadde en liggende et stort overskuddslager av blant annet gule 2-skillingsfrimerker fra 1867 som aldri var blitt brukt opp. Skillingsmerker begynte dessuten å bli ganske uaktuelle i daglig bruk (selv om de fortsatt var tillat brukt som porto frem til 1908), da Norge hadde gått over fra å bruke skilling til kroner/øre i 1875. Disse gamle skillingsmerkene ble redningen. Midlertidig.
Løsningen ble nemlig å utstede provisoriske frimerker – ofte kalt «provisorier». En tok store mengder med de gamle 2-skillingsfrimerkene og kjørte de gjennom pressa og overtrykket de med nye pålydende verdier hhv. 1,00/1,50/2,00 kroner. Og med ett hadde en tilgjengelig titalls tusen nye frimerker med disse valørene. Dette var gjenbruk i beste klasse. Nyutgivelser med 1,00/1,50/2,00 krones valører kom forresten allerede i 1907, da med motiv av vår nye konge Haakon VII. (Det samme, gamle 2-skillingsmerket ble forresten også brukt til å lage et provisorisk 14-øres frimerke i 1929, så det kan absolutt sies å ha gjort sin innsats.)
En benyttet altså gjerne overtrykk av tidligere utgitte frimerker for å lage nye, midlertidige (provisoriske) frimerker med bestemte valører en hadde bruk for. Metoden å overtrykke frimerker er derimot også benyttet i andre anledninger. Et eksempel kan være at en stats frimerkeutgivelser som skulle benyttes i statens kolonier kunne få et overtrykk som identifiserte i hvilken koloni/region frimerket skulle kunne benyttes.
En annen vanlig situasjon der frimerker blir overtrykket uten at valøren (pålydende verdi) endres, er i tilfeller der en stat eller et område er blitt okkupert eller overtatt av et regime med egne planer for frimerkeutgivelsene. Dette finner en mange eksempler på hvis en ser gjennom frimerkeutgivelsene fra europeiske land i første halvdel av 1900-tallet. Postverkets frimerkelagre i den okkuperte staten eller regionen fikk da gjerne et overtrykk som viste at det nå var et nytt regime som hadde makten.
Også i Norge har vi slike eksempler på at frimerker får overtrykk uten at pålydende verdi endres. I 1941 besluttet tyske okkupasjonsmyndigheter å overtrykke de norske bruksmerkene (posthorn og løve) med en «V» for seiersgudinnen Viktoria. Dette som et ledd i sin propaganda. Postkontorene fikk forbud mot å selge posthorn- og løvemerker som ikke var overtrykket. En måte det norske folket i det stille kunne protesterte mot dette på, var å plassere merkene opp-ned på konvoluttene.
Avslutningsvis kan en da oppsummere med at det finnes ulike grunner til at frimerker får overtrykk. En vanlig årsak kan være postverkets akutte og gjerne midlertidige behov for frimerker med en viss valør; disse blir da gjerne omtalt som «provisorier» eller «provisorium».
Frimerker med overtrykk er et spennende område som mange har valgt å bygge samlinger rundt. Særlig interessant er samleområdet på grunn av at hver enkelt overtrykkssituasjon som regel har en liten historie bak seg.
